personlig

Time-out

 

Du vet når kroppen din prøver å fortelle deg noe? Når ting bare kjennes feil og du får vondt steder du ikke har hatt vondt før og ikke får sove om nettene? Når du er stresset til tusen og føler at selv hverdagslige ting blir mye å håndtere? Når tankene spinner rundt oppi hodet og du ikke helt klarer å sortere dem?

Sånn har jeg hatt det den siste tiden. In desperate need of time-out!

 

Jeg har vært litt usikker på om jeg skulle publisere dette innlegget, men konkluderte til slutt med: fuck it! Jeg er jo en relativt åpen og ærlig person, og jeg har stor tro på at det hjelper å prate om ting. Det hjelper ihvertfall meg. Så dette er min måte å lette hjertet litt på.

Jeg er ikke alltid så flink til å ta vare på meg selv og etter at jeg har blitt mamma så har det ikke blitt flere timer i døgnet akkurat. I tillegg så er jeg ikke så flink til å spørre om hjelp så jeg lar gjerne ting skure og gå i lang tid før jeg plutselig blir nødt til å gjøre noe med det fordi det har gått for langt. Det er kanskje det som har skjedd?

Jeg har vært hos legen og tatt masse tester og blitt henvist videre til spesialist så det skjer jo ting, men samtidig så tar det så lang tid. Jeg tenker masse i mellomtiden..

Jeg tenker på pappa og jeg tenker på min egen barndom og hvordan jeg ønsker at Odin skal vokse opp. Jeg tenker på helsa mi og på livet. Jeg tenker på fremtiden og fortiden på en gang og det blir kanskje litt mye tanker.

 

På tide å lytte til kroppen kanskje <3

 

Kjære pappa <3

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det gjør bare så vondt langt inn i hjertet..

Jeg drømmer om deg og hører fortsatt latteren din inni hodet mitt – det er helt uvirkelig å tenke på at du ikke er her mer. At du tilbragte dine siste dager på et sykehus med ledninger overalt som jeg vet du ikke likte. At du ikke rakk å bli bestefar som du gledet deg sånn til. At du skulle bli så tynn. Alt er så uvirkelig, men samtidig så virkelig at det gjør vondt i magen.

 

Kjære pappa

Tusen takk for at du alltid har vært der for meg

Tusen takk for at du fulgte meg opp til “alteret” i bryllupet mitt

Tusen takk for den fine motorsykkelturen vi fikk i fjor sommer

Tusen takk for alle hytteturene du tok meg med på når jeg var liten

Tusen takk for at du øvelseskjørte med meg og betalte store deler av førerkortet mitt fordi jeg ikke prøvde å røyke

Tusen takk for all hjelp med gamle skrotbiler jeg har hatt opp igjennom årene

Tusen takk for alle gode minner gjennom nesten 30 år

Tusen takk for alt du var for meg

 

Jeg skulle så gjerne ønske at du rakk å bli bestefar, men slik ble det ikke.. Du hadde blitt den kuleste bestefaren jeg kan tenke meg! Vi skal ta med barna ut i skogen, tenne bål og fortelle om deg når den tid kommer, og du vil aldri bli glemt. Håper så sårt at du har det bedre der du er nå  <3

Carina_Jorn_00085 Carina_Jorn_00192_2

Hvil i fred pappa

 

 

Litt personlig..

 

Det er veldig lett å fremstille livet sitt som ganske perfekt på sosiale medier. Facebook, Instagram og blogg blir ofte brukt for å vise hvor fint man har det og hvor fantastisk alt er hele tiden. Det er lett å tenke at personen bak den perfekte Instagramprofilen bare har seilet gjennom livet på en perfekt sjø med akkurat nok vind og konstant blå himmel, men det er ikke alltid sånn.  Ihvertfall har det ikke alltid vært sånn for meg.

Jeg har vokst opp i en familie med lite penger og vi flyttet ofte. Det var mye usikkerhet i oppveksten og hver gang jeg hadde fått nye venner så måtte jeg bytte skole. Dette resulterte i at jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år og jeg har betalt hver eneste husleie selv. For å få endene til å møtes tok jeg sommerjobber og jobbet på et gatekjøkken etter skoletid og i helger, og når jeg ble 18 fikk jeg lærlingplass. Etter at jeg fikk fagbrev gikk jeg gjennom en kneoperasjon som ikke var spesielt vellykket. Jeg var nødt til å bytte jobb. Ganske tilfeldig søkte jeg jobb i det firmaet jeg jobber i nå og har vært der siden (jeg jobber med utbygging av fiberbredbånd forresten)  I mellomtiden har jeg også vært i et par forhold som ikke var bra for meg og som jeg hadde store vanskeligheter med å komme meg ut av. Familien har gått gjennom en del og det har vært mange humper på livets landevei. Jeg var ganske langt nede i perioder og så ikke helt hvordan ting noen gang skulle bli bedre.

Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la fortiden min fargelegge fremtiden, og satte meg mål for å komme meg opp og frem til tross for et kanskje ganske dårlig utgangspunkt. Selv om jeg ikke hadde masse penger i barndommen betyr ikke det at jeg aldri kommer til å ha masse penger. Selv om noen i familien min tok dårlige valg betyr ikke det at jeg må ta de samme valgene. Selv om jeg har dårlige knær og rygg betyr ikke det at jeg ikke kan trene og bare skal sykemelde meg.

Jeg har klart meg selv uten hjelp fra andre. Jeg har oppfylt en av mine største drømmer og backpacket i 3 måneder. Jeg har lagt meg opp en del penger. Jeg har tjenestegjort i Forsvaret. Jeg har truffet en helt fantastisk mann som jeg giftet meg med i 2014. Jeg bor i en fin leilighet midt i byen og kan gå til jobb hver morgen. Jeg får bedre og bedre resultater på gymmen til tross for prolaps i ryggen og en skadet arm. Jeg er faktisk ganske lykkelig! Jeg er veldig takknemlig og litt stolt over hva jeg har oppnådd de siste årene for jeg kunne lett ha gitt opp og tenkt at “jeg kommer meg aldri ut av dette her” eller “alle andre har det så enkelt – jeg er dømt til å leve sånn” og jeg er glad for alt jeg har vært igjennom, for det har gjort meg så mye sterkere som person.

 

Så neste gang du ser på noens “åpenbart perfekte” liv og kunne ønske du var dem så husk at ting ikke alltid er slik de fremstår. Istedenfor å være missunnelig på andre – gjør alt du kan for å bli fornøyd med ditt eget liv :)

 

Carina_Jorn_00360

“Love comes forth like sunshine after rain” – William Shakespeare

 

 

Legg gjerne igjen en kommentar under eller følg mitt åpenbart perfekte liv på Instagram  ;)