Baksiden av medaljen..

 

Det er ikke alltid lett å være gift med en soldat. Det blir gjerne mye alenetid og i perioder mye bekymringer. Øvelser, deployeringer, pendling og beordringer er ting enhver forsvarsfrue har et forhold til og som gjør hverdagen hakket mer uforutsigbar enn hos andre. Det er lett å føle seg ensom og alene når din andre halvdel er ute og forsvarer konge og fedreland, og når man ikke har sett hverandre på ukevis er det jo klart at det blir mye savn.

Jeg har det ihvertfall sånn..

Altså. De første to-tre dagene synes jeg det bare er deilig. Jeg har plutselig hele senga for meg selv, bestemmer over fjernkontrollen og spiser i sofaen mens jeg ser på “Boligjakten” eller whatever. Men gjerne på dag tre eller fire begynner ting plutselig å kjennes veldig tomt og jeg savner Mannen masse. Jeg hører skumle lyder på kvelden og kunne ønske han var der og passet på meg. Jeg fryser på beina når jeg skal sove og kunne ønske at han var der og varmet meg. Dagene går saaaakte og det føles som om alt jeg gjør er å telle ned dager til han kommer hjem.

I dag er en sånn dag.. Mannen har vært borte snart to uker og jeg er full av savn, så derfor kommer dette innlegget for å fortelle at ikke alt er en dans på rosa skyer hele tiden. Medaljens bakside liksom. Den er ikke sååå shiny.

IMG_3080

Noen som kjenner seg igjen?