mestring

Helvetesuka

 

Jeg har fått en del spørsmål om den beryktede helvetesuka i Forsvaret og tenkte jeg skulle skrive litt om min opplevelse av den. Først må jeg bare nevne at dette var en mestringsøvelse i førstegangstjenesten og det kan vel kanskje ikke sammenlignes helt med helvetesuka på befalsskolen eller det noen går gjennom på FOS*, men det var allikevel tøft.

 

For min del fikk mestringsøvelsen en litt dårlig start da jeg kom tilbake på leir sent på kvelden før vi skulle ut, uten å engang ha rukket å pakke. Jeg hadde nemlig vært hjemme på velferdspermisjon fordi min morfar ble lagt inn på sykehuset hvor han endte opp med å dø foran øynene mine. Jeg hadde sovet lite de dagene og vært mye på sykehuset med familien, og alt var fortsatt litt uvirkelig for meg når jeg kom tilbake på leir. Når jeg i tillegg hadde klart å skade armen min under en kveld med fremrykningsøvelser i rekrutten og ikke klarte å bruke den normalt så kan jeg vel innrømme at jeg var spent på hvordan denne øvelsen kom til å bli.

Det ble en del marsjing med tung pakning (storsekk, stridssekk, sovepose, GRU* og våpen) og vi var på skytebanen en dag og lærte forskjellige skytestillinger osv. Vi etablerte leir og reiv og etablerte igjen og det ble generelt lite søvn. Og mat. Husker ikke hvor mange timer det gikk før vi kunne kose oss med den første FRen*, men den har vel aldri smakt så godt :) Vi hadde leksjoner i snøskredfare og søk etter personer, sanitetsdriller og vi gikk patrulje på natta. Jeg kan melde om særdeles god stemning den natta jeg trodde jeg endelig skulle få litt søvn og hadde brukt en liten evighet på å kle av meg (prøv å kle av deg med en arm og se hvor kjapt det går) og legge meg i soveposen kun for å høre “alaaaaarm!” og måtte løpe ut i stilling med beina halvveis nedi støvlene og hjelmen på snei.. Og gassbua da! Man kan ikke glemme gassbua! Husker jeg sto der med vernemaska (og priset høyere makter for at den faktisk var tett) mens jeg ventet på å få lov til å ta den av og si “sersjant, menig Linge.. host..hark” og deretter løpe ut. Gode minner..

Et annet godt minne var når jeg innså at jeg faktisk klarte å sovne stående foran troppsjefen. Har alltid hatt problemer med å sovne jeg, men ikke akkurat da.. Og at jeg måtte ha hjelp til å få sekken opp på ryggen og å få igjen klipsene på vesten hele tiden. Sikkert ikke særlig irriterende for de andre på laget, haha. Eller når jeg løp rundt som en annen idiot for å holde varmen når jeg ikke kunne grave stilling (prøv å grave med en arm også er du snill) og hvor utrolig godt det smakte med en flatklemt proteinbar fra FRen på streifvakt under stjernehimmelen en kveld. Greit, det var LITT allright også da! Men også masse hat. Og masse følelser.

I løpet av uka tok troppsjefen meg til side og fortalte at han hadde snakket med familien min og jeg fikk vite når begravelsen til morfar var. Jeg husker ikke hvilken dag det var for alle dagene sklir litt inn i hverandre når jeg tenker tilbake. Jeg hadde prøvd mitt beste å ikke tenke så mye på det hele uka, og hadde egentlig hatt nok med å konsentrere meg om å ikke fryse tæra av meg, men den dagen husker jeg det ble felt et par tårer..

 

For å prøve å oppsummere litt: den såkalte helvetesuka er tøff for alle, men absolutt overkommelig. Ihvertfall i førstegangstjenesten. Det skal være hat og det skal være lite mat og søvn. Det er en del av greia. Og hvis JEG klarte det med mine forutsetninger så klarer alle det! Det er sinnsykt deilig når man er ferdig og man sitter igjen med en viss følelse av mestring faktisk  :)

IMG_4837

 

FOS* Forsvarets Opptak og Seleksjon (to ukers seleksjonsperiode for opptak til befalsskole og/eller lederutdanning)

GRU* Grunnutrustning (basicly uniform, stridsvest og hjelm + våpen)

FR* Feltrasjon (frysetørket mat som du tilsetter kokende vann og spiser i felt)

 

Litt personlig..

 

Det er veldig lett å fremstille livet sitt som ganske perfekt på sosiale medier. Facebook, Instagram og blogg blir ofte brukt for å vise hvor fint man har det og hvor fantastisk alt er hele tiden. Det er lett å tenke at personen bak den perfekte Instagramprofilen bare har seilet gjennom livet på en perfekt sjø med akkurat nok vind og konstant blå himmel, men det er ikke alltid sånn.  Ihvertfall har det ikke alltid vært sånn for meg.

Jeg har vokst opp i en familie med lite penger og vi flyttet ofte. Det var mye usikkerhet i oppveksten og hver gang jeg hadde fått nye venner så måtte jeg bytte skole. Dette resulterte i at jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år og jeg har betalt hver eneste husleie selv. For å få endene til å møtes tok jeg sommerjobber og jobbet på et gatekjøkken etter skoletid og i helger, og når jeg ble 18 fikk jeg lærlingplass. Etter at jeg fikk fagbrev gikk jeg gjennom en kneoperasjon som ikke var spesielt vellykket. Jeg var nødt til å bytte jobb. Ganske tilfeldig søkte jeg jobb i det firmaet jeg jobber i nå og har vært der siden (jeg jobber med utbygging av fiberbredbånd forresten)  I mellomtiden har jeg også vært i et par forhold som ikke var bra for meg og som jeg hadde store vanskeligheter med å komme meg ut av. Familien har gått gjennom en del og det har vært mange humper på livets landevei. Jeg var ganske langt nede i perioder og så ikke helt hvordan ting noen gang skulle bli bedre.

Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la fortiden min fargelegge fremtiden, og satte meg mål for å komme meg opp og frem til tross for et kanskje ganske dårlig utgangspunkt. Selv om jeg ikke hadde masse penger i barndommen betyr ikke det at jeg aldri kommer til å ha masse penger. Selv om noen i familien min tok dårlige valg betyr ikke det at jeg må ta de samme valgene. Selv om jeg har dårlige knær og rygg betyr ikke det at jeg ikke kan trene og bare skal sykemelde meg.

Jeg har klart meg selv uten hjelp fra andre. Jeg har oppfylt en av mine største drømmer og backpacket i 3 måneder. Jeg har lagt meg opp en del penger. Jeg har tjenestegjort i Forsvaret. Jeg har truffet en helt fantastisk mann som jeg giftet meg med i 2014. Jeg bor i en fin leilighet midt i byen og kan gå til jobb hver morgen. Jeg får bedre og bedre resultater på gymmen til tross for prolaps i ryggen og en skadet arm. Jeg er faktisk ganske lykkelig! Jeg er veldig takknemlig og litt stolt over hva jeg har oppnådd de siste årene for jeg kunne lett ha gitt opp og tenkt at “jeg kommer meg aldri ut av dette her” eller “alle andre har det så enkelt – jeg er dømt til å leve sånn” og jeg er glad for alt jeg har vært igjennom, for det har gjort meg så mye sterkere som person.

 

Så neste gang du ser på noens “åpenbart perfekte” liv og kunne ønske du var dem så husk at ting ikke alltid er slik de fremstår. Istedenfor å være missunnelig på andre – gjør alt du kan for å bli fornøyd med ditt eget liv :)

 

Carina_Jorn_00360

“Love comes forth like sunshine after rain” – William Shakespeare

 

 

Legg gjerne igjen en kommentar under eller følg mitt åpenbart perfekte liv på Instagram  ;)