livet

Long time no see

Nå er det veldig lenge siden jeg har postet her, men tiden har flydd fra meg med tvillinggraviditet, fødsel, flytting til andre kanten av landet og så klart den første tiden med premature babyer og alt det innebærer.

I løpet av kort tid har jeg tross alt rukket å være sykemeldt, sengeliggende, sittet i rullestol, føde tvillingene, vært på nyfødtintensiven i to uker, flyttet omtrent 160 mil og ammet halve døgnet i flere måneder så selv om dagene er lange så har tiden gått ganske fort :)  Faktisk så fort at Emil og Even har rukket å bli et halvt år!

Tenker å dele fødselshistorien med dere snart hvis det er noen interesse for det? :)

 

Da var det onsdag da :)

 

Hei jeg heter Carina og jeg er aldri innom bloggen. Nå har jeg 1637 kommentarer til godkjenning og trenger ny versjon av WordPress.

En kort oppsummering av det som har skjedd i det siste er at jeg og Mannen har vært på Krigsskolens årlige ball (har bare dårlige mobilbilder – sjekk Instagram) og at jeg har begynt å trene litt igjen. Veldig spennende – jeg vet! Men om ikke annet veldig nødvendig da. Jeg este jo ut og ble en hval når jeg gikk gravid og har i tillegg fortsatt plager med rygg og bekken så det er absolutt på tide å komme igang med treningen igjen kjenner jeg. Så nå om dagene sjonglerer jeg mammarollen, trening på umennskelige tider og godtesug ut av en annen verden med amming og bæsjebleier. Woho! :)

I tillegg til det har vi feiret farsdag her hjemme (min første uten å kunne ringe pappa og gratulere så var bittersweet) og jeg har tenkt meg på ammecafe denne uken. Stay tuned altså :)

 

Og sånn ellers så tok jeg noen bilder av den siste fine høstdagen vi hadde før alt ble grått og trist da:

img_1911img_1944img_1892

Ha en fin onsdagskveld :)

 

Hvor blir det av tiden?

 

Nå har det vært stille her inne en stund og det er både på grunn av utviklingssprang og nye tenner hos Odin, og at Mannen har vært mye på øvelser og jeg derfor har vært alenemamma i noen uker. Ooooog det faktum at ting alltid tar tre ganger så lang tid og jeg føler jeg løper rundt som en småstresset (og konstant svett) mamma med håret i en dott da selvfølgelig. Når jeg i tillegg rett som det er sovner når jeg ammer så blir det ikke så mange timene igjen av døgnet til å ta fine bilder eller skrive noe vettugt og da legger jeg heller ut et bilde eller tre på Instragram da det går mye fortere (følg meg gjerne der hvis du vil)  :)

Er det sånn det er å være fanget i den sagnomsuste tidsklemma? Eksisterer den egentlig? Lager vi den selv? Det er vel egentlig kanskje prat om prioriteringer og jeg har vært litt dårlig på akkurat det. Jeg prioriterer ofte å rydde og vaske istedenfor å slappe av når Odin sover. Eller å brette klær istedenfor å gjøre yoga for ryggsmerter som sikkert hadde vært hakket lurere. Og da merker jeg jo at jeg blir hakket mer sliten også.

Mannen sa noe lurt her om dagen og det er at jobben min nå er å være mamma og at jeg ikke skal ha så høye forventninger til meg selv på alle andre plan for da blir jeg utslitt, og det tror jeg han har veldig rett i. Vi er jo heldige som har såpass lang fødselspermisjon her i Norge, og jeg merker allerede at tiden har gått kjempefort og jeg vil jo aldri få den tiden her tilbake så kanskje jeg skal bli flinkere til å bare nyte mammapermisjonen mens jeg har den? Så får leiligheten heller se ut som den gjør..

Høsten er her for fullt og det er jo veldig deilig å ha friheten til å kunne gå tur i skogen og se på alle de flotte fargene ute. Men de dagene det regner og er skikkelig surt så er det fint å være inne med disse to også da  <3

img_1832

                                                                                    Jeg er heldig <3

Ønsker alle dere som titter innom en riktig fin kveld i høstmørket og håper dere klarer å senke skuldrene litt – det skal jeg  :)

 

Noen tanker..

 

Den siste uka har jeg tenkt litt på livet og hvor skjørt det egentlig er. Vi har hatt et veldig plutselig dødsfall i familien og det får deg til å tenke litt for å si det sånn.. Tenke på at man aldri vet når ens siste dag er kommet og at det kan skje på vei til butikken eller når man er ute og lufter bikkja. Og hva da med de som sitter igjen? De som sitter igjen med en enorm sorg og kanskje mange spørsmål? Vet de at du var glad i dem? Hva var det siste vi sa til hverandre? Hadde vi noe usagt? Mange tanker altså..

Jeg håper ihvertfall at mine nærmeste vet hvor glad jeg er i dem selv om vi kanskje ikke snakkes hver dag eller ser hverandre hver uke.

 

Jeg tror jeg skal ringe mormor jeg..

IMG_7497

 

Bucketlist

 

Min bucketliste:

 

(X) backpacke i flere måneder

(  ) dra til Thailand og se på hvalhaier

(X) tjenestegjøre i Forsvaret

(X) ta motorsykkellappen

(  ) eie en egen motorsykkel

(X) holde en slange

(X) se nordlyset

(X) gifte meg (bryllupsinnlegg her)

Carina_Jorn_00206_2

(X) roadtrip i Norge

(  ) roadtrip i USA

(  ) se en aktiv  vulkan

(  ) kjøpe hus/leilighet

(  ) ha en langhåret fin hund (jobber med å overtale Mannen..)

(X) fly helikopter

(  ) bo i et annet land for en stund

(X) snorkle med tropiske fisker

(X) svømme med haier (de var bare små og søte da, but still)

IMG_3651

(X) se Metallica live

(  ) shoppe i New York

(X) ha mitt eget domene

(X) ta tatovering

(  ) gå til Trolltunga (et fantastisk sted jeg MÅ besøke)

(  ) se hvithai hoppe i Sør-Afrika

(X) se svømmende griser i krystallklart vann (reiseinnlegg fra Bahamas)

(  ) dra til Maldivene og gjøre ingenting

(  ) være gjest på et Dr. Phil-show sammen med Supermarie, haha :)

 

 

Har du en bucketliste? :)

 

 

 

Litt personlig..

 

Det er veldig lett å fremstille livet sitt som ganske perfekt på sosiale medier. Facebook, Instagram og blogg blir ofte brukt for å vise hvor fint man har det og hvor fantastisk alt er hele tiden. Det er lett å tenke at personen bak den perfekte Instagramprofilen bare har seilet gjennom livet på en perfekt sjø med akkurat nok vind og konstant blå himmel, men det er ikke alltid sånn.  Ihvertfall har det ikke alltid vært sånn for meg.

Jeg har vokst opp i en familie med lite penger og vi flyttet ofte. Det var mye usikkerhet i oppveksten og hver gang jeg hadde fått nye venner så måtte jeg bytte skole. Dette resulterte i at jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år og jeg har betalt hver eneste husleie selv. For å få endene til å møtes tok jeg sommerjobber og jobbet på et gatekjøkken etter skoletid og i helger, og når jeg ble 18 fikk jeg lærlingplass. Etter at jeg fikk fagbrev gikk jeg gjennom en kneoperasjon som ikke var spesielt vellykket. Jeg var nødt til å bytte jobb. Ganske tilfeldig søkte jeg jobb i det firmaet jeg jobber i nå og har vært der siden (jeg jobber med utbygging av fiberbredbånd forresten)  I mellomtiden har jeg også vært i et par forhold som ikke var bra for meg og som jeg hadde store vanskeligheter med å komme meg ut av. Familien har gått gjennom en del og det har vært mange humper på livets landevei. Jeg var ganske langt nede i perioder og så ikke helt hvordan ting noen gang skulle bli bedre.

Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la fortiden min fargelegge fremtiden, og satte meg mål for å komme meg opp og frem til tross for et kanskje ganske dårlig utgangspunkt. Selv om jeg ikke hadde masse penger i barndommen betyr ikke det at jeg aldri kommer til å ha masse penger. Selv om noen i familien min tok dårlige valg betyr ikke det at jeg må ta de samme valgene. Selv om jeg har dårlige knær og rygg betyr ikke det at jeg ikke kan trene og bare skal sykemelde meg.

Jeg har klart meg selv uten hjelp fra andre. Jeg har oppfylt en av mine største drømmer og backpacket i 3 måneder. Jeg har lagt meg opp en del penger. Jeg har tjenestegjort i Forsvaret. Jeg har truffet en helt fantastisk mann som jeg giftet meg med i 2014. Jeg bor i en fin leilighet midt i byen og kan gå til jobb hver morgen. Jeg får bedre og bedre resultater på gymmen til tross for prolaps i ryggen og en skadet arm. Jeg er faktisk ganske lykkelig! Jeg er veldig takknemlig og litt stolt over hva jeg har oppnådd de siste årene for jeg kunne lett ha gitt opp og tenkt at “jeg kommer meg aldri ut av dette her” eller “alle andre har det så enkelt – jeg er dømt til å leve sånn” og jeg er glad for alt jeg har vært igjennom, for det har gjort meg så mye sterkere som person.

 

Så neste gang du ser på noens “åpenbart perfekte” liv og kunne ønske du var dem så husk at ting ikke alltid er slik de fremstår. Istedenfor å være missunnelig på andre – gjør alt du kan for å bli fornøyd med ditt eget liv :)

 

Carina_Jorn_00360

“Love comes forth like sunshine after rain” – William Shakespeare

 

 

Legg gjerne igjen en kommentar under eller følg mitt åpenbart perfekte liv på Instagram  ;)