Fødselshistorien

 

Det hele begynte på morgenen påskeaften. Jeg våknet av noe som kan minne om menssmerter og vi lå i senga og pratet og lurte på om dette kanskje var starten på noe. Når jeg sto opp så gikk litt av vannet og jeg husker jeg ble litt paff og bare sto der mens Mannen hentet håndkle for å tørke opp. Vi ringte fødeavdelingen og de ville ha meg inn på sjekk klokken 1800 dersom jeg hadde mer vannavgang og anbefalte meg å slappe av og få i meg mat.

Jeg dusjet, Mannen barberte leggene mine (fikk et innfall av at akkurat DET var viktig nemlig) og vi spiste litt samtidig som jeg lastet ned rie-app og begynte å loggføre disse “menssmertene” som kom og gikk. Dette viste seg altså å være rier på et tidlig stadium. Mer av vannet gikk og jeg skjønte at noe var på gang. Vi pakket de siste tingene til fødebagen og fikset kattevakt før vi kjørte ned til Ullevål og møtte opp på ABC-klinikken klokken 1800. På dette tidspunktet hadde riene begynt å bli litt mer smertefulle og jeg lakk mer fostervann, så vi ble tildelt en fødestue selv om vi tenkte at vi sikkert kom til å bli sendt hjem etterhvert.

Jordmor sjekket meg rundt 1830 og da hadde jeg ingen åpning, kun rier som ble vondere og vondere. Til tross for dette så hadde jeg på følelsen av at jeg snart skulle føde så Mannen hentet fødebagen og parkerte bilen et sted vi kunne stå litt lenger, og når han kom tilbake så var riene såpass vonde og tette at jeg skippet hele rie-appen og måtte konsentrere meg om å puste. På ABC-klinikken er det store rom med badekar og dobbeltseng så vi la oss ned der og ventet.

image

Rundt klokken 2100 ble jeg sjekket igjen og hadde ca 4cm åpning og vondt, så jordmor foreslo at jeg kunne prøve å ligge i badekaret litt. Det varme vannet var avslappende og et par øyeblikk var det nesten litt koselig å ligge der med dempet belysning og tente telys, men mer og mer smertefulle rier minte meg på hvorfor jeg var der og at det ikke var noen vei tilbake. Hele kroppen var full av en smerte jeg ikke klarer å beskrive og det var vanskelig å fokusere på å slappe av og puste under riene. All verdens forumlesning og fødselskurs kunne ikke helt forberede meg på hvor vondt det var og jeg kastet opp av smerte. Det var omtrent nå jeg lurte på hvorfor jeg hadde valgt å føde på ABC og ikke vanlig fødeavdeling hvor jeg kunne fått smertestillende..

imageimage

Selv om jeg var sliten, kvalm og overbevist om at jeg ikke kom til å klare det så holdt jeg ut. Mannen var kjempegod støtte og jordmor lovet å sjekke meg klokken 0030 (noe hun sa var en halvtime til selv om det i realiteten var mye lenger, men hun tenkte vel at jeg trengte en gulrot) og når hun endelig sjekket hadde jeg 8-9cm åpning. På dette tidspunktet følte jeg at jeg måtte presse og de ba meg om å lytte til kroppen og presse hvis jeg ville det. Pressrier er ganske kraftige saker og jeg klarte ikke å la være.

Etter å ha hengt rundt halsen på Mannen og presset i noe som føltes ut som en evighet begynte jeg seriøst å tvile på at dette faktisk var gjennomførbart. Det gjorde så vondt som jeg aldri har hatt før og jeg var sliten. Jeg husker jeg lurte på hvor lenge til jeg klarte å holde ut og gledet meg mer enn noen gang til å bli ferdig.

image

Klokken 0314 første påskedag kom endelig lille Odin til verden. De fleste smerter var glemt og den lille klumpen lå på magen min til navlestrengen var klar til å klippes. Mannen fikk selvfølgelig æren av å klippe den, og mens jeg fikk sydd et par sting så lå Odin på brystet til pappaen sin og slappet av. Vi fikk et par timer til å bare ligge i sengen og bli kjent med vårt nye familiemedlem og lå og kikket på han uten helt å forstå at han endelig var her. Og at han var vår. En smertefull, litt surrealistisk og samtidig helt fantastisk opplevelse som jeg ikke ville vært foruten <3

image

Mamma og pappa elsker deg lille venn <3

 

Alle bildene er tatt av Tilstede – fotograf Maren Sjøtveit