Graviditeten

Noen tanker om mammakroppen

 

Det er en ting jeg har tenkt på etter at jeg ble mamma og det er at jeg er så utrolig stolt over hva kroppen min har fått til! Jeg mener; kroppen min har gått igjennom et langt og tungt svangerskap med både svangerskapskvalme og bekkenløsning. Den har lagt på seg omtrent 30 kilo (!!) og gått av seg rundt 25 av dem igjen. Men ikke minst har kroppen min klart å lage en baby helt fra skrætsj og han kom ut helt perfekt til tross for ovennevnte plager. Hvor imponerende er ikke det?!

I tillegg så har kroppen min produsert melk i (hittil) 10 måneder som er spesialtilpasset min baby og hans behov. Denne også helt fra skrætsj. Sjukt imponerende.

Men så kommer jeg til overskriften: mammakroppen. Et svangerskap forandrer kroppen din og den blir mest sannsynlig ikke den samme igjen (og nå prater jeg ikke om slike superhumans som på magisk vis ser ut som de er 16 igjen med flat mage ei uke etter fødsel – de er nemlig i mindretall), men vet du hva? Det er faktisk helt greit! Kroppen din har båret frem et barn og for de fleste mammaer der ute så betyr strekkmerker og hengepupper mye mindre enn gleden ved å se sitt eget barn vokse opp. Så hvorfor er det så mye fokus på denne mammakroppen da? Hvorfor er det slik at det har blitt så mye fokus på hvor fort man er tilbake i sine gamle jeans eller hvor tidlig etter fødsel man er ute og jogger? Misforstå meg rett; jeg har ingenting i mot jogging (eller jo, det er jo ikke noe gøy, haha), men hvorfor er det så utrolig viktig å gå så fort ned i vekt etter fødselen? Jeg bare lurer..

Er det egentlig så viktig å komme inn i jeansene sine tre uker etter man har født et barn? Er det ikke viktigere å være tilstede for de små øyeblikkene som man kommer til å savne så fort? Er det ikke kanskje greit å bare legge seg til og amme mens man ser på TV i joggebuksa med håret i en dott? For meg så er det ihvertfall det.

Jeg er veldig glad i å trene selv altså (selv om det hittil ikke har vært en stor prioritet etter fødselen) men jeg trener ikke for å se ut som en kvinne som ikke har født et barn for det er jeg faktisk veldig stolt over å ha gjort. Jeg har akseptert at mammakroppen er annerledes enn før-jeg-fikk-barn-kroppen og velger heller å fokusere på hva jeg har fått istedenfor å fokusere på hva jeg «har mistet». I begynnelsen skal jeg innrømme at det var litt vanskelig for man har jo opparbeidet seg et slags bilde av seg selv over flere år og det var litt uvant å se seg selv i speilet, men jeg er jo i en helt annen fase av livet mitt nå og det gjør meg ingenting at det gjenspeiles i både kropp og sinn :)

 

Siden ryggen min har fått seg en smell så er jeg nå i gang med opptrening og behandling, og kommer til å være mye mer på trening fremover når jeg får lov til det. Så får jeg heller fokusere på at denne (nå ganske dvaske) mammakroppen skal bli sterk igjen og fungere i hverdagen heller enn å tenke så mye på hvordan den i følge alle sosiale medier «burde» se ut akkurat nå. Det tror jeg er en mye sunnere tilnærming :)

 

Bilde tatt av Maren Sjøtveit ved Tilstede Fotografi

 

Og hva var egentlig poenget med dette innlegget? Vel, bare å få luftet noen tanker jeg har lagd meg og kanskje få noen andre nybakte mammaer til å gi litt faen i kroppspresset og være stolte over mammakroppen sin. Og nyte barseltiden. Vi kan heller stille i fitness litt senere  ;)

 

 

#mammakroppen #fitnok #godnok

Hvorfor fødselsfotograf?

 

Først må jeg takke for alle koselige kommentarer og mailer i etterkant av at jeg delte min fødselshistorie. Innlegget har blitt lest av nesten over tusen stykker – noe jeg synes er litt stas :)  Du finner fødselshistorien her.

Når det kommer til fødselsfotografering så var det noe jeg ønsket av flere grunner, blant annet for å ha mulighet til å se fødselen fra et annet ståsted enn mitt eget da jeg regnet med at jeg kom til å fortrenge en del, og for at Mannen skulle slippe å stå der med kamera og prøve å få et par fine bilder av en så stor begivenhet sånn i halvmørket. Jeg ville jo selvfølgelig også gjerne at han skulle ha hendene ledige og hjelpe meg og være tilstede under fødselen. I tillegg er jeg som mange vet veldig glad i bilder så dette med fødselsfotograf føltes som et naturlig valg for meg. Jeg kan godt forstå de som ikke kunne tenke seg det, men for oss ble det en veldig fin greie som jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for :)

Fødselsfotografering er ganske populært i blant annet USA, men det begynner å komme flere tilbydere på markedet her i lille Norge også så jeg hadde noen å velge mellom. Valget falt på Tilstede Fotografi og Maren Sjøtveit – sjekk ut hjemmesiden her – som i tillegg jobber som fødselshjelper/doula for de som ønsker det. Vi ble kjent i forkant av fødselen da hun også tok gravidbilder av oss, og på den store dagen merket jeg ikke stort til at hun var der. Hun fanget mange øyeblikk som jeg ikke husker selv fra fødselen og jeg synes det er veldig fint å ha bilder fra den natten Odin kom til verden <3

_MG_6777_2 _MG_6891_2

Hva er dine tanker om fødselfotografering? Er det noe du kunne tenkt deg eller synes du det virker litt kleint?

 

#fødselsfotograf #naturligfødsel

 

Fødselshistorien

 

Det hele begynte på morgenen påskeaften. Jeg våknet av noe som kan minne om menssmerter og vi lå i senga og pratet og lurte på om dette kanskje var starten på noe. Når jeg sto opp så gikk litt av vannet og jeg husker jeg ble litt paff og bare sto der mens Mannen hentet håndkle for å tørke opp. Vi ringte fødeavdelingen og de ville ha meg inn på sjekk klokken 1800 dersom jeg hadde mer vannavgang og anbefalte meg å slappe av og få i meg mat.

Jeg dusjet, Mannen barberte leggene mine (fikk et innfall av at akkurat DET var viktig nemlig) og vi spiste litt samtidig som jeg lastet ned rie-app og begynte å loggføre disse «menssmertene» som kom og gikk. Dette viste seg altså å være rier på et tidlig stadium. Mer av vannet gikk og jeg skjønte at noe var på gang. Vi pakket de siste tingene til fødebagen og fikset kattevakt før vi kjørte ned til Ullevål og møtte opp på ABC-klinikken klokken 1800. På dette tidspunktet hadde riene begynt å bli litt mer smertefulle og jeg lakk mer fostervann, så vi ble tildelt en fødestue selv om vi tenkte at vi sikkert kom til å bli sendt hjem etterhvert.

Jordmor sjekket meg rundt 1830 og da hadde jeg ingen åpning, kun rier som ble vondere og vondere. Til tross for dette så hadde jeg på følelsen av at jeg snart skulle føde så Mannen hentet fødebagen og parkerte bilen et sted vi kunne stå litt lenger, og når han kom tilbake så var riene såpass vonde og tette at jeg skippet hele rie-appen og måtte konsentrere meg om å puste. På ABC-klinikken er det store rom med badekar og dobbeltseng så vi la oss ned der og ventet.

image

Rundt klokken 2100 ble jeg sjekket igjen og hadde ca 4cm åpning og vondt, så jordmor foreslo at jeg kunne prøve å ligge i badekaret litt. Det varme vannet var avslappende og et par øyeblikk var det nesten litt koselig å ligge der med dempet belysning og tente telys, men mer og mer smertefulle rier minte meg på hvorfor jeg var der og at det ikke var noen vei tilbake. Hele kroppen var full av en smerte jeg ikke klarer å beskrive og det var vanskelig å fokusere på å slappe av og puste under riene. All verdens forumlesning og fødselskurs kunne ikke helt forberede meg på hvor vondt det var og jeg kastet opp av smerte. Det var omtrent nå jeg lurte på hvorfor jeg hadde valgt å føde på ABC og ikke vanlig fødeavdeling hvor jeg kunne fått smertestillende..

imageimage

Selv om jeg var sliten, kvalm og overbevist om at jeg ikke kom til å klare det så holdt jeg ut. Mannen var kjempegod støtte og jordmor lovet å sjekke meg klokken 0030 (noe hun sa var en halvtime til selv om det i realiteten var mye lenger, men hun tenkte vel at jeg trengte en gulrot) og når hun endelig sjekket hadde jeg 8-9cm åpning. På dette tidspunktet følte jeg at jeg måtte presse og de ba meg om å lytte til kroppen og presse hvis jeg ville det. Pressrier er ganske kraftige saker og jeg klarte ikke å la være.

Etter å ha hengt rundt halsen på Mannen og presset i noe som føltes ut som en evighet begynte jeg seriøst å tvile på at dette faktisk var gjennomførbart. Det gjorde så vondt som jeg aldri har hatt før og jeg var sliten. Jeg husker jeg lurte på hvor lenge til jeg klarte å holde ut og gledet meg mer enn noen gang til å bli ferdig.

image

Klokken 0314 første påskedag kom endelig lille Odin til verden. De fleste smerter var glemt og den lille klumpen lå på magen min til navlestrengen var klar til å klippes. Mannen fikk selvfølgelig æren av å klippe den, og mens jeg fikk sydd et par sting så lå Odin på brystet til pappaen sin og slappet av. Vi fikk et par timer til å bare ligge i sengen og bli kjent med vårt nye familiemedlem og lå og kikket på han uten helt å forstå at han endelig var her. Og at han var vår. En smertefull, litt surrealistisk og samtidig helt fantastisk opplevelse som jeg ikke ville vært foruten <3

image

Mamma og pappa elsker deg lille venn <3

 

Alle bildene er tatt av Tilstede – fotograf Maren Sjøtveit

 

Ventetiden er over :)

 

For de av dere som følger meg på Instagram så vet dere at den lille klumpen (også kalt Odin) endelig har kommet, og et nytt kapittel i livet vårt har begynt. Jeg er både glad og lettet over å ikke være gravid lenger og selvfølgelig glad for å endelig møte klumpen vår <3

 

Siden jeg har blitt forfremmet til melkemaskin på heltid og dagene går med på å skifte bleier og prøve å få lurt inn litt søvn så kommer fødselshistorien litt etterhvert.

I mellomtiden kan jeg dele et bilde av Odin tatt av Tilstede – fotograf Maren Sjøtveit:

image

 

Gravidstatus uke 33

 

Tenkte det var på tide med en ny gravidoppdatering for de spesielt interesserte :)

 

På vei: 33 uker (32+2)
Kjønn: Gutt
Aktivitet innenfra: Sparking og bevegelse hele tiden – spesielt når jeg prøver å sove..
Vektøkning: Oj, der har vi nok rundet 22kg nå ja..
Barnerom ferdig: Så og si ferdig
Strekkmerker: Ingen flere enn de tidligere nevnte (men de på magen er sikkert rett rundt hjørnet kjenner jeg min egen flaks)
Kynnere: En del kynnere og nedpress
Matkikk: Fortsatt kveite med sandefjordsmør fra Fjordland og generelt salt mat
Plager: Fortsatt bekkenløsning og prolaps i ryggen så er stort sett sengeliggende for tiden.. :(
Fødselen: Gleder jeg meg til å bli ferdig med så jeg sakte, men sikkert kan begynne å fungere som et menneske gjen etterpå
Søvn: Sover dårlig og er mye trøtt
Humør: Ikke helt på topp – er ganske lei..
Sykehusbagen: Pakker vi nok snart :)

IMG_9434_2

#gravid #uke33

 

Les også gravidstatus uke 25 her eller mitt mest populære innlegg «du vet du er gravid når» her hvis du vil  :)

 

God helg :)

 

Vil bare ønske alle dere som er innom her en god helg :)

Selv om dagene her hjemme går litt i ett så skal det bli deilig med helg og forhåpentligvis få litt mer søvn. Jeg sover så dårlig om nettene for tiden og etter at Mannen står opp for å dra på skolen så ligger jeg som regel bare og vrir meg.. Og dessuten skal vi på 3D-ultralyd i morgen og på fødselsforberedende kurs (det må jo til for oss noobs) på søndag så denne helgen blir nok fin <3

imageimage

Lille Storm sier også hei :)

 

 

Gravidtanker..

 

2016 – året hvor alt vil forandre seg. For alltid. Året der 2 blir til 3 og vi får smake på hvordan det er å bli en familie «på ordentlig»  <3

Det er så rart å tenke på at den lille (eller nå ganske store) klumpen i magen min faktisk er en liten gutt og at vi har ansvaret for å lære han alt om verden. At den lille klumpen skal bli en gutt med egne tanker og meninger (begge foreldrene er jo tross alt ganske sta så det kan bli spennende) Lurer på hva han vil bli når han blir stor? Klarer vi å lære han gode verdier og holdninger? Vil han ligne på oss? Klare seg bra?

Som dere skjønner er det mange tanker som surrer rundt i dette gravidhodet for tiden :)

image

I mellomtiden snegler dagene seg avgårde som sykemeldt og sengeliggende. Gleder meg til jeg kan begynne å fungere og ikke minst trene igjen!

 

#gravid #gravidproblemer

 

Gravidstatus uke 25

 

Fant en liste på nettet som jeg tenkte kunne være litt morsom å fylle ut. Alle dere som driter lang marsj i graviditet og sånt; disregard.

 

På vei: 25 uker (24+6)
Kjønn: Gutt
Aktivitet innenfra: Kjenner en del aktivitet når jeg ligger i ro og for noen uker siden sparket han så hardt at Mannen kjente det han også :)
Vektøkning: Alt for mye :) Sikkert 15 kg..
Barnerom ferdig: Så og si ferdig ja :)
Strekkmerker: Puppene har vokst flere størrelser allerede så ja..
Kynnere: Ikke enda
Matkikk: Brødskive med julesylte og sennep og kveite med sandefjordsmør fra Fjordland <3
Plager: Bekkenløsning og prolaps i ryggen så gjør vondt å gå, stå, sitte og ligge. Men bortsett fra det så går det greit da..
Fødselen: Tenker jeg ikke så mye på.. Har fått fødeplass på ABC-klinikken og håper alt går så naturlig som mulig
Søvn: Sover dårlig og er mye trøtt
Humør: Heeelt normalt (ikke spør Mannen kanskje)
Sykehusbagen: Ikke klar. Enda en stund til vi pakker den :)

 

Magebilde: image

 

#gravid #uke25

 

bbhugme

 

Tenkte jeg skulle skrive noen få ord om denne magiske puten bbhugme som alle snakker om for tiden. Jeg vet ikke helt hvor glad Mannen er for denne «pølsa» som har en tendens til å havne mellom oss i senga, men jeg har ihvertfall rukket å bli ganske glad i den allerede!

bbhugme er utviklet av tre norske kvinnelige kiropraktorer og fungerer som avlastningspute under graviditeten, ammepute, babyrede og yogapute (se gjerne video her). Et multifunksjonelt produkt altså! Det kan jeg som er prinsipiell motstander av å ha alt for mange ting like veldig godt  :)  Også er den jo litt søt – bare se:

IMG_9136IMG_9138IMG_9143

Jeg som veldig mange andre gravide kvinner sliter med bekkenleddssmerter og dårlig søvn for tiden og ble veldig glad når denne dukket opp i posten – den har gjort nettene litt bedre for meg :)  Nå vet jeg ikke hvordan den er som ammepute osv enda, men det skal jeg helt klart la dere få vite til våren.

 

Dette innlegget er ikke sponset (I wish) og jeg bestilte puta direkte fra bbhugme her.

 

#bbhugme #omtale #gravid