Graviditeten

Tvillingfødselshistorien

 

Jeg trodde jeg hadde lite tid når jeg bare hadde ett barn, men nå som jeg har tre så strekker ikke tiden til noen gang føler jeg.

Emil og Even har blitt halvannet år uten at jeg har klart å fått skrevet om fødselen så det sier litt om livet med tvillinger kanskje.. Haha :)

 

Uansett; både svangerskapet og fødselen var ganske annerledes med tvillingene siden det er såkalt høyrisikosvangerskap/fødsel med flere barn i magen. Jeg fikk derfor ikke føde på ABC som jeg gjorde med Odin, men måtte føde på vanlig fødeavdeling på sykehuset. Jeg ble også satt i gang fordi kroppen ikke orket mer. De siste ukene sov jeg ikke og klarte ikke å gå grunnet bekkenløsning og symfyselåsning så jeg var ganske utslitt allerede før tvillingene kom til verden.

Jeg var inne på (nok en) kontroll i uke 35+6 og de besluttet å sette meg igang med medikamenter. Siden dette ikke var planlagt så fikk Mannen det litt travelt med å skaffe barnevakt, men det ordnet seg :)

En veneflon ble satt i hånda mi (til min misnøye, haha) og etterhvert som pillene begynte å virke kom riene. Jeg satt i dusjen under varmt vann så lenge jeg orket, men skulle mye gjerne heller ha sittet i badekaret som første gang jeg fødte, men tvillinggravide får ikke lov til det.. (sett inn oppgittryne her) I ettertid ser jeg at jeg mest sannsynlig ikke hadde klart å komme meg verken opp i eller ut av badekaret selv så det var kanskje like greit.. Ei dundre på hundre som hadde tilbragt de siste månedene i rullestol har kanskje ikke det beste utgangspunktet, haha  :)

 

Bilde tatt av fotograf Bløtekjær

 

På grunn av mine ryggproblemer og frykt for nåler så ville jeg ikke ha epidural (noe de ofte tvinger tvillingravide til forresten) men på et tidspunkt ble smertene så store at jeg ville de skulle kutte opp magen min der og da uten bedøvelse.. Jeg var veldig lite mobil på grunn av bekkenet og det måtte blant annet tre personer til for å snu meg i senga fordi jeg ikke klarte det selv, så når smertene tok overhånd hadde jeg et øyeblikk av desperasjon hvor jeg husker jeg begynte å hyperventilere og gråte og det var omtrent da legene ble enige om å trille meg opp på en operasjonsstue hvor de kunne gi meg smertelindring intravenøst. Rett etter de sa dette kjente jeg at jeg måtte presse.. Minuttene etter dette er litt blury, men kort fortalt så ble jeg trillet bortover gangen og inn i heisen mens jordmoren holdt igjen hodet til Emil  :)

Etter senga kom inn på operasjonssalen kom Emil i en fart og få minutter etterpå kom Even <3
For å si det sånn, så rakk jeg ikke å få noe smertelindring..

 

Og sånn ble jeg tvillingmamma <3   Tiden etter fødsel ble ikke helt som vi så for oss med nyfødtintensiv og operasjon, men det er en annen historie.

Noen tanker om mammakroppen

 

Det er en ting jeg har tenkt på etter at jeg ble mamma og det er at jeg er så utrolig stolt over hva kroppen min har fått til! Jeg mener; kroppen min har gått igjennom et langt og tungt svangerskap med både svangerskapskvalme og bekkenløsning. Den har lagt på seg omtrent 30 kilo (!!) og gått av seg rundt 25 av dem igjen. Men ikke minst har kroppen min klart å lage en baby helt fra skrætsj og han kom ut helt perfekt til tross for ovennevnte plager. Hvor imponerende er ikke det?!

I tillegg så har kroppen min produsert melk i (hittil) 10 måneder som er spesialtilpasset min baby og hans behov. Denne også helt fra skrætsj. Sjukt imponerende.

Men så kommer jeg til overskriften: mammakroppen. Et svangerskap forandrer kroppen din og den blir mest sannsynlig ikke den samme igjen (og nå prater jeg ikke om slike superhumans som på magisk vis ser ut som de er 16 igjen med flat mage ei uke etter fødsel – de er nemlig i mindretall), men vet du hva? Det er faktisk helt greit! Kroppen din har båret frem et barn og for de fleste mammaer der ute så betyr strekkmerker og hengepupper mye mindre enn gleden ved å se sitt eget barn vokse opp. Så hvorfor er det så mye fokus på denne mammakroppen da? Hvorfor er det slik at det har blitt så mye fokus på hvor fort man er tilbake i sine gamle jeans eller hvor tidlig etter fødsel man er ute og jogger? Misforstå meg rett; jeg har ingenting i mot jogging (eller jo, det er jo ikke noe gøy, haha), men hvorfor er det så utrolig viktig å gå så fort ned i vekt etter fødselen? Jeg bare lurer..

Er det egentlig så viktig å komme inn i jeansene sine tre uker etter man har født et barn? Er det ikke viktigere å være tilstede for de små øyeblikkene som man kommer til å savne så fort? Er det ikke kanskje greit å bare legge seg til og amme mens man ser på TV i joggebuksa med håret i en dott? For meg så er det ihvertfall det.

Jeg er veldig glad i å trene selv altså (selv om det hittil ikke har vært en stor prioritet etter fødselen) men jeg trener ikke for å se ut som en kvinne som ikke har født et barn for det er jeg faktisk veldig stolt over å ha gjort. Jeg har akseptert at mammakroppen er annerledes enn før-jeg-fikk-barn-kroppen og velger heller å fokusere på hva jeg har fått istedenfor å fokusere på hva jeg “har mistet”. I begynnelsen skal jeg innrømme at det var litt vanskelig for man har jo opparbeidet seg et slags bilde av seg selv over flere år og det var litt uvant å se seg selv i speilet, men jeg er jo i en helt annen fase av livet mitt nå og det gjør meg ingenting at det gjenspeiles i både kropp og sinn :)

 

Siden ryggen min har fått seg en smell så er jeg nå i gang med opptrening og behandling, og kommer til å være mye mer på trening fremover når jeg får lov til det. Så får jeg heller fokusere på at denne (nå ganske dvaske) mammakroppen skal bli sterk igjen og fungere i hverdagen heller enn å tenke så mye på hvordan den i følge alle sosiale medier “burde” se ut akkurat nå. Det tror jeg er en mye sunnere tilnærming :)

 

Bilde tatt av Maren Sjøtveit ved Tilstede Fotografi

 

Og hva var egentlig poenget med dette innlegget? Vel, bare å få luftet noen tanker jeg har lagd meg og kanskje få noen andre nybakte mammaer til å gi litt faen i kroppspresset og være stolte over mammakroppen sin. Og nyte barseltiden. Vi kan heller stille i fitness litt senere  ;)

 

 

#mammakroppen #fitnok #godnok

Hvorfor fødselsfotograf?

 

Først må jeg takke for alle koselige kommentarer og mailer i etterkant av at jeg delte min fødselshistorie. Innlegget har blitt lest av nesten over tusen stykker – noe jeg synes er litt stas :)  Du finner fødselshistorien her.

Når det kommer til fødselsfotografering så var det noe jeg ønsket av flere grunner, blant annet for å ha mulighet til å se fødselen fra et annet ståsted enn mitt eget da jeg regnet med at jeg kom til å fortrenge en del, og for at Mannen skulle slippe å stå der med kamera og prøve å få et par fine bilder av en så stor begivenhet sånn i halvmørket. Jeg ville jo selvfølgelig også gjerne at han skulle ha hendene ledige og hjelpe meg og være tilstede under fødselen. I tillegg er jeg som mange vet veldig glad i bilder så dette med fødselsfotograf føltes som et naturlig valg for meg. Jeg kan godt forstå de som ikke kunne tenke seg det, men for oss ble det en veldig fin greie som jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for :)

Fødselsfotografering er ganske populært i blant annet USA, men det begynner å komme flere tilbydere på markedet her i lille Norge også så jeg hadde noen å velge mellom. Valget falt på Tilstede Fotografi og Maren Sjøtveit – sjekk ut hjemmesiden her – som i tillegg jobber som fødselshjelper/doula for de som ønsker det. Vi ble kjent i forkant av fødselen da hun også tok gravidbilder av oss, og på den store dagen merket jeg ikke stort til at hun var der. Hun fanget mange øyeblikk som jeg ikke husker selv fra fødselen og jeg synes det er veldig fint å ha bilder fra den natten Odin kom til verden <3

_MG_6777_2 _MG_6891_2

Hva er dine tanker om fødselfotografering? Er det noe du kunne tenkt deg eller synes du det virker litt kleint?

 

#fødselsfotograf #naturligfødsel

 

Fødselshistorien

 

Det hele begynte på morgenen påskeaften. Jeg våknet av noe som kan minne om menssmerter og vi lå i senga og pratet og lurte på om dette kanskje var starten på noe. Når jeg sto opp så gikk litt av vannet og jeg husker jeg ble litt paff og bare sto der mens Mannen hentet håndkle for å tørke opp. Vi ringte fødeavdelingen og de ville ha meg inn på sjekk klokken 1800 dersom jeg hadde mer vannavgang og anbefalte meg å slappe av og få i meg mat.

Jeg dusjet, Mannen barberte leggene mine (fikk et innfall av at akkurat DET var viktig nemlig) og vi spiste litt samtidig som jeg lastet ned rie-app og begynte å loggføre disse “menssmertene” som kom og gikk. Dette viste seg altså å være rier på et tidlig stadium. Mer av vannet gikk og jeg skjønte at noe var på gang. Vi pakket de siste tingene til fødebagen og fikset kattevakt før vi kjørte ned til Ullevål og møtte opp på ABC-klinikken klokken 1800. På dette tidspunktet hadde riene begynt å bli litt mer smertefulle og jeg lakk mer fostervann, så vi ble tildelt en fødestue selv om vi tenkte at vi sikkert kom til å bli sendt hjem etterhvert.

Jordmor sjekket meg rundt 1830 og da hadde jeg ingen åpning, kun rier som ble vondere og vondere. Til tross for dette så hadde jeg på følelsen av at jeg snart skulle føde så Mannen hentet fødebagen og parkerte bilen et sted vi kunne stå litt lenger, og når han kom tilbake så var riene såpass vonde og tette at jeg skippet hele rie-appen og måtte konsentrere meg om å puste. På ABC-klinikken er det store rom med badekar og dobbeltseng så vi la oss ned der og ventet.

image

Rundt klokken 2100 ble jeg sjekket igjen og hadde ca 4cm åpning og vondt, så jordmor foreslo at jeg kunne prøve å ligge i badekaret litt. Det varme vannet var avslappende og et par øyeblikk var det nesten litt koselig å ligge der med dempet belysning og tente telys, men mer og mer smertefulle rier minte meg på hvorfor jeg var der og at det ikke var noen vei tilbake. Hele kroppen var full av en smerte jeg ikke klarer å beskrive og det var vanskelig å fokusere på å slappe av og puste under riene. All verdens forumlesning og fødselskurs kunne ikke helt forberede meg på hvor vondt det var og jeg kastet opp av smerte. Det var omtrent nå jeg lurte på hvorfor jeg hadde valgt å føde på ABC og ikke vanlig fødeavdeling hvor jeg kunne fått smertestillende..

image

Selv om jeg var sliten, kvalm og overbevist om at jeg ikke kom til å klare det så holdt jeg ut. Mannen var kjempegod støtte og jordmor lovet å sjekke meg klokken 0030 (noe hun sa var en halvtime til selv om det i realiteten var mye lenger, men hun tenkte vel at jeg trengte en gulrot) og når hun endelig sjekket hadde jeg 8-9cm åpning. På dette tidspunktet følte jeg at jeg måtte presse og de ba meg om å lytte til kroppen og presse hvis jeg ville det. Pressrier er ganske kraftige saker og jeg klarte ikke å la være.

Etter å ha hengt rundt halsen på Mannen og presset i noe som føltes ut som en evighet begynte jeg seriøst å tvile på at dette faktisk var gjennomførbart. Det gjorde så vondt som jeg aldri har hatt før og jeg var sliten. Jeg husker jeg lurte på hvor lenge til jeg klarte å holde ut og gledet meg mer enn noen gang til å bli ferdig.

image

Klokken 0314 første påskedag kom endelig lille Odin til verden. De fleste smerter var glemt og den lille klumpen lå på magen min til navlestrengen var klar til å klippes. Mannen fikk selvfølgelig æren av å klippe den, og mens jeg fikk sydd et par sting så lå Odin på brystet til pappaen sin og slappet av. Vi fikk et par timer til å bare ligge i sengen og bli kjent med vårt nye familiemedlem og lå og kikket på han uten helt å forstå at han endelig var her. Og at han var vår. En smertefull, litt surrealistisk og samtidig helt fantastisk opplevelse som jeg ikke ville vært foruten <3

image

Mamma og pappa elsker deg lille venn <3

 

Alle bildene er tatt av Tilstede – fotograf Maren Sjøtveit

 

Ventetiden er over :)

 

For de av dere som følger meg på Instagram så vet dere at den lille klumpen (også kalt Odin) endelig har kommet, og et nytt kapittel i livet vårt har begynt. Jeg er både glad og lettet over å ikke være gravid lenger og selvfølgelig glad for å endelig møte klumpen vår <3

 

Siden jeg har blitt forfremmet til melkemaskin på heltid og dagene går med på å skifte bleier og prøve å få lurt inn litt søvn så kommer fødselshistorien litt etterhvert.

I mellomtiden kan jeg dele et bilde av Odin tatt av Tilstede – fotograf Maren Sjøtveit:

image

 

God helg :)

 

Vil bare ønske alle dere som er innom her en god helg :)

Selv om dagene her hjemme går litt i ett så skal det bli deilig med helg og forhåpentligvis få litt mer søvn. Jeg sover så dårlig om nettene for tiden og etter at Mannen står opp for å dra på skolen så ligger jeg som regel bare og vrir meg.. Og dessuten skal vi på 3D-ultralyd i morgen og på fødselsforberedende kurs (det må jo til for oss noobs) på søndag så denne helgen blir nok fin <3

imageimage

Lille Storm sier også hei :)

 

 

Gravidtanker..

 

2016 – året hvor alt vil forandre seg. For alltid. Året der 2 blir til 3 og vi får smake på hvordan det er å bli en familie “på ordentlig”  <3

Det er så rart å tenke på at den lille (eller nå ganske store) klumpen i magen min faktisk er en liten gutt og at vi har ansvaret for å lære han alt om verden. At den lille klumpen skal bli en gutt med egne tanker og meninger (begge foreldrene er jo tross alt ganske sta så det kan bli spennende) Lurer på hva han vil bli når han blir stor? Klarer vi å lære han gode verdier og holdninger? Vil han ligne på oss? Klare seg bra?

Som dere skjønner er det mange tanker som surrer rundt i dette gravidhodet for tiden :)

image

I mellomtiden snegler dagene seg avgårde som sykemeldt og sengeliggende. Gleder meg til jeg kan begynne å fungere og ikke minst trene igjen!

 

#gravid #gravidproblemer

 

bbhugme

 

Tenkte jeg skulle skrive noen få ord om denne magiske puten bbhugme som alle snakker om for tiden. Jeg vet ikke helt hvor glad Mannen er for denne “pølsa” som har en tendens til å havne mellom oss i senga, men jeg har ihvertfall rukket å bli ganske glad i den allerede!

bbhugme er utviklet av tre norske kvinnelige kiropraktorer og fungerer som avlastningspute under graviditeten, ammepute, babyrede og yogapute (se gjerne video her). Et multifunksjonelt produkt altså! Det kan jeg som er prinsipiell motstander av å ha alt for mange ting like veldig godt  :)  Også er den jo litt søt – bare se:

IMG_9136IMG_9138IMG_9143

Jeg som veldig mange andre gravide kvinner sliter med bekkenleddssmerter og dårlig søvn for tiden og ble veldig glad når denne dukket opp i posten – den har gjort nettene litt bedre for meg :)  Nå vet jeg ikke hvordan den er som ammepute osv enda, men det skal jeg helt klart la dere få vite til våren.

 

Dette innlegget er ikke sponset (I wish) og jeg bestilte puta direkte fra bbhugme her.

 

#bbhugme #omtale #gravid

 

Den dårlige samvittigheten

 

Alle har vel kjent på dårlig samvittighet for noe de har gjort eller noe de skulle ha gjort. Enten for en kommentar som kanskje kom litt feil ut og såret noen, eller for at du ikke har ringt moren din på en stund. Kanskje du har dårlig samvittighet for at du ikke har vært på trening eller for at du er ute med venninner på café når du egentlig skulle lest til eksamen.

I det siste har jeg kjent litt ekstra mye på den dårlige samvittigheten. Jeg mener; jeg har alltid vært en person som setter høye krav til meg selv og som har mye dårlig samvittighet for ting jeg aldri klarer å finne tid til, men de siste ukene har det vært ekstra ille. Jeg er sykemeldt fra jobben på grunn av ekstrem kvalme og bekkenløsning og kjenner det plager meg veldig å ikke kunne jobbe, men når jeg sliter med nattesøvnen og omtrent ikke klarer å gå så er det ikke så veldig gjennomførbart – det skjønner jo jeg også. Så med sykemeldingen i hånd flyttet jeg forventningene over til hjemmefronten, men det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg ikke helt strakk til der heller. Skinnende ren leilighet og middagen klar på bordet når Mannen kom hjem kunne jeg bare glemme..

Jeg er utrolig takknemlig for at vi skal bli en liten familie og for at Mannen er så flink til å hjelpe til, men klarer ikke helt å unngå å kjenne den dårlige samvittigheten komme krypende.. Det var da ikke sånn her det skulle være? Forhåpentligvis er det andre som har kjent på det samme..? Alt i alt har jeg det jo kjempebra, men føler bare at jeg ikke helt strekker til for tiden.

#gravidproblemer hæ?  :)

IMG_9110

Når ting føles litt kjipt så hjelper det å snakke litt med søstra mi, spille Playstation med Mannen på kvelden, pusle litt med barnerommet og å få blomster da <3

 

 

 

Vi har fått vite kjønnet på den lille klumpen :)

 

Det har vært stille her på bloggen en stund nå og grunnen til det er at jeg har vært veldig dårlig. I tillegg til langvarig svangerskapskvalme har jeg fått bekkenløsning og har vanskeligheter med å gå, så da er det veldig lett å bure seg inne i leiligheten og ikke snakke med noen andre enn Mannen..

Meeeeen sånn i tillegg til å hate livet litt akkurat nå så har vi fått gjort littegrann på barnerommet da i det minste. Sånn innimellom kvalmen og sovingen min..

 

Også til kjønn på den lille klumpen da:

IMG_9079 IMG_9087

Er vel ikke vanskelig å gjette seg til at vi får en liten gutt til våren  <3

Vi gleder oss masse :)

 

Les gjerne listen “du vet du er gravid når..” og se om du kjenner deg igjen i noen av punktene :)